My new website

All my artworks have moved to
www.stalesorensen.no

Please pay a visit
(Sorry only in Norwegian)

Bilder fra min utstilling på Vigelandsmuseet

Byrådet svikter kulturen

Byrådet i Oslo har i disse dager sendt ut forslag til ”kulturstrategi for Oslo kommune” på høring. Frp -Høyre byrådet gjør et fullstendig magaplask med dette makkverket av et skriv og det er rett og slett trist å være vitne til en slik mangel på visjon og strategi på vegne av Oslos kulturliv som byrådet her legger opp til.
Kulturstrategidokumentet inneholder kun en mengde flotte ord og vendinger om Oslos nåværende kulturliv, det staker ikke ut en eneste ny tanke eller visjon for fremtiden.
Det er side opp og side ned om Vigeland, Munch og Ibsen, men nesten ikke et eneste ord om nålevende billedkunstnere. I dagens Oslo finner man samtidskunstnere som langt overgår Vigelands internasjonale renomé i sin samtid, allikevel står de fullstendig uten oppdrag fra kommunen. Det vises i dokumentet til Vigelandsparken og dens betydning for Oslo, allikevel staker ikke byrådet ut en kurs hvor kommunen setter bruk av skulptur fra nålevende kunstnere på dagsorden. Byrådet viser til Stenersensamlingen og Oslo kommunes kunstsamlinger, men har ingen visjoner i å videreutvikle samlingen med nålevende kunstnere. Man viser gang på gang til løft Oslo kommune tidligere har gjort kulturpolitisk, men viser ingen vilje til å skape nye løft.
Oslos kunstpublikum og billedkunstnere trenger et byråd med visjoner og vilje til å satse friskt på samtidens utrykk.
Det er tydelig at Høyre har blitt bondefanget av et Frp totalt blottet for kulturpolitikk eller kulturforståelse, At Erling Lae har signert denne kulturstrategien, eller mangel på sådan, er kanskje et tegn på at Høyre er iferd med å ofre sitt eget kulturalibi for odrførerkjedet.
Norsk Billedhoggerforening setter nå sin lit til bystyret og håper de to sentrumspartiene og opposisjonen retter opp byrådets tanketomme strategiløshet.

Ståle Sørensen
Formann Norsk Billedhoggerforening

Slik ser mitt atelier ut

Har ikke råd til atelier i byen så jeg har kjøpt meg hytte på landet. Koselig?

Gi kunstnere jobb Giske

Norske Billedkunstnere og kulturminister Trond Giske har satt seg fore å utarbeide en levekårsundersøkelse som avspeiler kunstnernes inntekt og generelle levekår.
Jeg vil ikke gå inn på det rent praktiske ved gjennomføring av en slik undersøkelse, kun presisere at billedkunstneres livsituasjon er så mangefaset og variert at det vil være en statistisk bragd av dimensjoner å komme med en konklusjon som er brukbar til annet enn et par innlegg i landets aviser.
Den forrige levekårsundersøkelsen var svært nedslående og ga et forstemmende bilde av armod og sult i kunstnernes leir.
Når foreningen Norske Billedkunstnere med Arne Nøst i spissen lenge har kjempet for en slik undersøkelse, er det nettopp for å skaffe billedkunstnerne større innpass i statsbudsjettet. Noe underskrevne støtter på det sterkeste.
Norske billedkunstnere har som regel minimum fem års høyere utdannelse, svært mange livnærer seg på sidejobber i tradisjonelle lavinntektsyrker.
Man bør stille seg spørsmålet; hvorfor er det slik?
I et stadig mer spesialisert samfunn, spesialiseres også kunstlivet. Stillinger som før var forbeholdt kunstnere gis idag til kunsthistorikere, filosofer og medievitere.
Utviklingen blir på mange måter applaudert i store deler av kunstlivet, man peker på ”innavl i kunstlivet” og at at enkelte kunstnere får for mange stoler å sitte på, det er dermed bedre at en kunsthistoriker fyller stillingen enn at en kunstner som ikke er i egen bekjentskapskrets fyller den.
At kunsthistorikeren etterhvert er like involvert i nettverksbygging innenfor kunstliv synes å bety mindre.
Stillinger som kulturkonsulenter og kunstneriske rådgivere er stillinger de aller fleste kunstnere kan glemme å søke på.
Billedkunstnere har en unik utdanning hvor man har lært å motivere seg selv, ta ansvar, sette seg inn i vanskelige teoretiske og praktiske problemstillinger. Man har ofte erfaring med prosjektledelse, budsjettering og praktisk initiering og gjennomføring av store, kompliserte prosjekter. Man er kreativ og god til å tenke ukonvensjonellt. I tillegg har man selvfølgelig en god porsjon kunsteoretisk ballast. Mange skulptører har også en spesialisert inngående kunnskap om forskjellige materialer og teknikker
Billedkunstnere er rett og slett overkvalifiserte for svært mange av de jobbene de idag innehar. Staten med Trond Giske i spissen har et soleklart ansvar for å sørge for at kunstnere får de jobbene de faktisk er kvalifiserte for å utføre.
Alle billedkunstnere kan umulig kun leve av egen kunstproduksjon, men svært mange flere enn idag kan leve av sin utdannelse, samtidig som man opprettholder en viss produksjon.
Jeg er redd en levekårsundersøkelse vil fortsette å marginalisere kunstnere som mottagere av statlige subsidier. En negativ undersøkelse vil undermininere oss ytterligere ved søk på jobber vi er kvalifisert for.
Istedenfor å grave seg ned i sin egen grav så ber jeg Arne Nøst og Trond Giske å peke på strategier for å markedsføre den unike utdannelsen kunstutdannelsen er ovenfor både det offentlige embetsverk og det private næringslivet.


Ståle Sørensen
Formann Norsk Billedhoggerforeing

Ut av vår hjemlige gullfiskbolle

I Aftenposten på fredag kan vi lese tidligere direktør for Utsmykkingsfondet, Stig Andersen høvle til mot familieforetagendet Galleri Sand og kunstnerne Marianne Aulie og Vebjørn Sand Andersen mener galleriet driver med bedrageri og at det de presenterer er utiligivelig banalt.
Sammen med innlegget intervjuer avisen kunstsosiolog Dag Solhjell og kunststipendiat Tone Hansen om innholdet.




Det undrer meg at det norske kunstestablishment til stadighet benytter energi på å sammenligne ulike faktorer. Er det virkelig så klamt og trangt I det norske kunstlivet at vi må benytte tid og spalteplass på ting som hverken angår oss eller bør angå oss?
I et postmoderne kunstmarked eksisterer ting vedsiden av hverandre, slik genrer og utrukksmetoder eksisterer ved siden av hverandre i musikklivet. Det vil vel aldri falle inn en ekspert på klassisk musikk å gå i frontalangrep på den siste platen til Sven Ingvars fordi den tilfeldigvis også består av musikk? Galleri Sand og Galleri UKS er på lignende vis usammenlignbare størrelser med lite til felles.
Debatten initert av Stig Andersen som blir fulgt opp av Dag Solhjell og Tone Hansen vitner om det vi alle vet om norsk kunstliv; det er lavt under taket, vi står tett samlet og et angrep på en er et angrep på alle.
I Kunstmetropoler som Berlin, New York eller London ville ikke kunsteoretikere av Andersen, Solhjell eller Hansens kaliber giddet i det hele tatt å bruke sin intellektuelle kapasitet, eller avisers spalteplass, på et fenomen som Galleri Sand. Det finnes tusenvis av slike gallerier verden over og de får stort sett seile sin egen sjø uten kommentarer fra kunstkritikere eller kunstnere.
Galleri Sand er intet angrep på kunstens legimitet slik enkelte frykter, den er heller ikke et angrep på kunstens posisjon hverken økonomisk eller intelektuellt. Solhjell og Hansen svømmer tydligvis rundt i en liten gullfiskbolle kalt det det norske kunstlivet og blir provosert ved enhver fisk de møter med dårlige hensikter. Det er mange fisker i havet og Galleri Sand er bare en av mange tusen stygge fisk der ute. Dersom man kommer seg ut av vår hjemlige gullsfiskbolle vil man se det er mer en nok plass til både stygge og mindre stygge fisker.
Jeg er enig med Stig Andersen at Galleri Sand driver salgsmetoder som grenser mot det pinlige banale. I det hele tatt er Galleri Sand en særdeles pinlig affære. Jeg er derimot ikke enig i at galleriet driver bedrageri. Vebjørn Sand og også Galleri Sand bør få applaus for med suksess å drive sin forretningsvirksomhet. Vebjørn Sand har vist forretningsmessige ferdigheter helt utenom det vanlige og hans prosjekter er beundringsverdig gjennomført både økonomisk og entrepenørmessig. Vebjørn Sand som kunstner er derimot et sorgens kapittel og det er trist at Andersen, Hansen og Solhjell gir han mer spalteplass på kultursidene enn det han strengt talt fortjener.
Hopp ut av vår hjemlige gullfiskbolle og ut i det store havet som kalles kunstverden, Det finnes nok av rare og spennende fisker å skrive om


Ståle Sørensen, billedkunstner og kurator

Room with a view

Tanker om prosjektet:

• Prosjektet tar utgangspunkt i minnet om barndommens trehytter. Hyttene bygget sammen av gamle materialrester høyt oppe i trekronen. En trehytte handler om å gjøre seg uavhengig av omgivelsen og skride ut av vår vante verden og ta en titt ned på folks daglige gjøremål. En trehytte i slottsparken plassert i aksen mellom slottet og Kunstnernes hus vil således fungere som en ”state of independence”. Et sted hvor man fra sitt soverom vil ha fullstendig oversikt over to grunnpilarer i det norske samfunn: monarkiet og kunstinstitusjonen. Begge institusjoner lever i pakt og konflikt med demokratiet og det folkevalgte system.

• Prosjektet består av en trehytte som er et selvforsynt hus hvor man ikke trenger å koble seg til samfunnets strukturer som strøm og kloakk. Et selvforsynt hus mellom slottet og Kunstnernes hus med fullt overblikk over begge institusjoner


Praktisk gjennomføring av prosjektet:

• Det vil være mulig å overnatte i trehytta og oppholde seg der over lenger tid. Prosjektet er tiltenkt som et hotell hvor man kan booke seg inn for å overnatte i hytta.
• Hytta kan i praksis leies ut til alle som viser interesse og som er villig til å betale leien.

Prosjektet består av en hytte i trærne i Slottsparken. Hytta ønskes plassert slik at den befinner seg midt i en akse mellom slottet og Kunstnernes hus. Bygget er montert på en slik måte at større inngrep på trærnes struktur vil være unødvendig. Konstruksjonen vil hvile på trærne via et system av tau og wire. Bildet som her er vist viser kun en skjematisk beskrivelse av hyttas mulige utforming, men prinsippene rundt en fri form med flere utspring og etasjer ønskes videreført i den endelig versjonen. Selve konstruksjonen er formet av reisverk kledd med forskalingsplater (finér). Evt. isolert med Glava. Konstrusjonen hviler på et gulv av 6 og 8 toms reisverk som er festet til trærne via et wiresystem. I tillegg hviler den på to eller flere søyler som støttes mot bakken.
Innvendig vil bygningen ha synlige forskalingsplater i vegger, gulv og tak. Det vil være en enkel stige som leder opp til hytta fra bakkenivå. Hytta vil ha flere rom og nivåer, blant annet eget bad /toalettrom, kjøkken og soverom. Det vil være opplegg for vann, dusj etc. Alt av rør og funksjoner vil være montert på en synlig måte.