Ut av vår hjemlige gullfiskbolle

I Aftenposten på fredag kan vi lese tidligere direktør for Utsmykkingsfondet, Stig Andersen høvle til mot familieforetagendet Galleri Sand og kunstnerne Marianne Aulie og Vebjørn Sand Andersen mener galleriet driver med bedrageri og at det de presenterer er utiligivelig banalt.
Sammen med innlegget intervjuer avisen kunstsosiolog Dag Solhjell og kunststipendiat Tone Hansen om innholdet.




Det undrer meg at det norske kunstestablishment til stadighet benytter energi på å sammenligne ulike faktorer. Er det virkelig så klamt og trangt I det norske kunstlivet at vi må benytte tid og spalteplass på ting som hverken angår oss eller bør angå oss?
I et postmoderne kunstmarked eksisterer ting vedsiden av hverandre, slik genrer og utrukksmetoder eksisterer ved siden av hverandre i musikklivet. Det vil vel aldri falle inn en ekspert på klassisk musikk å gå i frontalangrep på den siste platen til Sven Ingvars fordi den tilfeldigvis også består av musikk? Galleri Sand og Galleri UKS er på lignende vis usammenlignbare størrelser med lite til felles.
Debatten initert av Stig Andersen som blir fulgt opp av Dag Solhjell og Tone Hansen vitner om det vi alle vet om norsk kunstliv; det er lavt under taket, vi står tett samlet og et angrep på en er et angrep på alle.
I Kunstmetropoler som Berlin, New York eller London ville ikke kunsteoretikere av Andersen, Solhjell eller Hansens kaliber giddet i det hele tatt å bruke sin intellektuelle kapasitet, eller avisers spalteplass, på et fenomen som Galleri Sand. Det finnes tusenvis av slike gallerier verden over og de får stort sett seile sin egen sjø uten kommentarer fra kunstkritikere eller kunstnere.
Galleri Sand er intet angrep på kunstens legimitet slik enkelte frykter, den er heller ikke et angrep på kunstens posisjon hverken økonomisk eller intelektuellt. Solhjell og Hansen svømmer tydligvis rundt i en liten gullfiskbolle kalt det det norske kunstlivet og blir provosert ved enhver fisk de møter med dårlige hensikter. Det er mange fisker i havet og Galleri Sand er bare en av mange tusen stygge fisk der ute. Dersom man kommer seg ut av vår hjemlige gullsfiskbolle vil man se det er mer en nok plass til både stygge og mindre stygge fisker.
Jeg er enig med Stig Andersen at Galleri Sand driver salgsmetoder som grenser mot det pinlige banale. I det hele tatt er Galleri Sand en særdeles pinlig affære. Jeg er derimot ikke enig i at galleriet driver bedrageri. Vebjørn Sand og også Galleri Sand bør få applaus for med suksess å drive sin forretningsvirksomhet. Vebjørn Sand har vist forretningsmessige ferdigheter helt utenom det vanlige og hans prosjekter er beundringsverdig gjennomført både økonomisk og entrepenørmessig. Vebjørn Sand som kunstner er derimot et sorgens kapittel og det er trist at Andersen, Hansen og Solhjell gir han mer spalteplass på kultursidene enn det han strengt talt fortjener.
Hopp ut av vår hjemlige gullfiskbolle og ut i det store havet som kalles kunstverden, Det finnes nok av rare og spennende fisker å skrive om


Ståle Sørensen, billedkunstner og kurator